Omsorgsovertakleser skal ifølge menneskerettighetene være midlertidige, unntatt i eksepsjonelle tilfeller. Men i Norge er de fleste langvarige og mange permanente. Det betyr at enten er norske foreldre eksepsjonelt dårlige foreldre, eller så er mange omsorgsovertakelser ulovlige. Fasiten er at EMD har seriedømt Norge for å krenke menneskerettighetene, altså er praksisen for det meste ulovlig.
Krenkelser av menneskerettighetene satt i system har blitt en milliardindustri med barnevernsmillionærer og tusenvis av ansatte i Norge. Denne industrien trenger selvsagt råvarer, og det er barna dine.
Et fosterhjem, eller oppfostringshjem, og en fosterfamilie består av betalte fosterforeldre og fosterbarn som blir oppfostret av fosterforeldre, i noen tilfeller også sammen med disse personenes egne barn. Barna tas fra foreldrene av saksbehandlere i barnevernet og leveres til fosterhjem med økonomisk belønning.
Et betimelig spørsmål: Hvorfor får ikke foreldre like mye hjelp som fosterforeldre får? Økonomisk hjelp, avlastning, ett helt apparat til å følge opp barnet og familien, dekket utgifter til aktiviteter og ferie osv? Svaret er enkelt: tiltak i hjemmet er en kostnad for kommunen, mens omsorgsovertakelse til fosterhjem er en inntekt.
Når barnevernet får medhold i omsorgsovertakelse er det Bufetat som finner fosterhjem, helst i familien, men også utenfor. Ofte spres og separeres en søskenflokk mellom flere fosterhjem, noe som traumatiserer barna ytterligere.
Barnevernet plasserer dessuten bevisst mange barn hos andre ansatte i ulike kommunale etater. Dette gjør disse inhabile. Når foreldre så kommer i konflikt med enten det er skole, barnehage eller andre etater, risikerer de møte å fosterforeldre med økonomisk lojalitet til barnevernet.
Gjennom økonomiske bindinger er disse selvsagt inhabile. Til og med kommuneadvokater, dommere og advokater kan ha fosterbarn. Tror du slike forhold blir lagt frem av de inhabile selv under en rettssak om barnevern?
Når barnet er tvangsplassert hos fosterforeldre i et fosterhjem isoleres vanligvis barna. De isoleres fysisk ved å fjerne dem fra venner og slektninger. I mange tilfeller beslaglegges post, mobiltelefoner og PC slik at all biologisk tilknytning forsøkes sabotert og systematisk ødelagt fullstendig.
Norske fosterforeldre er faktisk avslørt i utbredt bruk av tvang og isolasjon, klassiske mentale tortuteknikker for å bryte ned viljen til barna. Hovedmotivet synes å være at barna skal endre forklaring og si at jeg kan bo i fosterhjemmet istedenfor hjemme, slik at man forsøker å rettferdiggjøre lovbruddet i etterkant. Men det barnevern og fosterforeldre i realiteten kan ha gjort er å dokumentere egen barnemishandling i fosterhjemmet.
Og prøver barna i desperasjon flykte hjem blir de ofte pågrepet av politiet, i noen tilfeller blir de jaktet på med politihunder. Enkelte blir satt i glattcelle. Slike barnevernsbarn blir ofte plassert i barnevernsinstitusjoner, resultatet er at mange barnevernsinstitusjoner settes fyr på av barna.
De fleste foreldre er naturlig nok redde for hvordan barna har det i fosterhjemmet. Det føres tilsyn med barn i fosterhjem, men de som gjennomfører tilsyn er ofte bare andre ansatte i barnevernet, så man kan oppleve at kritikkverdige forhold som omsorgssvikt, vold og overgrep blir forsøkt skjult.
Med denne bakgrunnen er det logisk at tilsyn på samvær, beslag av post, mobil og PC er kritisk viktig for barnevernet om man har noe å skjule. Barnas ytringsfrihet forsøkes i mange tilfeller altså stoppet slik at sannheten ikke skal slippe ut.
Fosterforeldre i fosterhjem kan tjene millioner på et barn tatt av barnevernet. Utrolig nok vitner ofte fosterforeldre også ofte i retten. Dette er i mange tilfeller vitnemål basert på ønsker fra barnevernet eller fosterforeldrene, og ikke basert på objektiv kunnskap.
Fosterforeldre kan tolke oppførsel til barn uten forutsetninger til å forstå barna. Ofte er vitnemål fra fosterforeldre naturlig nok basert på økonomiske motiv. Fosterforeldrene er i mange tilfeller uten kompetanse til å gi saklige og faglige vurderinger i retten.
Likevel får disse inhabile forklaringene stor betydning for utfallet i barnevernssaker og i mange tilfeller er dem grunnet instruksjoner fra barnevernet med på å ødelegge fosterbarn psykisk og fysisk.
Prognosene til barn i offentlig omsorg er ikke gode. Barn som vokser opp i påståtte eller såkalte dysfunksjonelle familier scorer i snitt bedre på alle målbare parametere enn barn i offentlig omsorg.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er et norsk, statlig direktorat underlagt Barne- og familiedepartementet, og har hovedkontor i Oslo. Direktoratet er det øverste organet i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), som har ansvaret for det statlige barnevernet.
Barnevernet i de forskjellige kommunene er underlagt Bufdir, det samme statlige direktoratet som er ansvarlig for barnevernsnemndene. Så når din sak om barnevern kommer i barnevernsnemnda er det i realiteten Bufdir som skal avgjøre om Bufdir har gjort noe ulovlig.
Om du skulle gjette, hva tror du nemnden kommer frem til? Fasit er at barnevernet får medhold i Barnevernsnemnda i nesten 100% av sakene. Etter Barnevernsnemda venter domstolene for foreldre, og til slutt EMD som i de fleste tilfeller finner at Norge bryter loven.
Barnevernsnemnda BarnevernFra 2002 til 2021 ble utrolige 23.543 barn omsorgsovertatt i Norge. Det betyr at en hel skoleklasse har blitt bortført av barnevernet hver eneste uke de siste 20 årene. Det er utrolig mange lovbrudd.
Tilknytning når barnet tas er vanligvis fullstendig uvesentlig, men dukker ofte opp når barnet kreves tilbakeført, da er tilknytningen plutselig et juridisk argument. Konklusjonen må være at barnas tilknytning til staten er viktigere enn tilknytning til foreldrene.
Dette er selvsagt faglig svindel og Norge er dømt for kynisk bruk av tilknytning i EMD. Ideologien om “statens barn” kalles av mange som familiefiendtlig, eller til og med menneskefiendtlig.
Denne praksisen er så ekstrem at den skaper internasjonal oppmerksomhet som bøker, filmer, demonstrasjoner, global mediedekning og diplomatiske kriser. Men likevel fortsetter den ulovlige praksisen.
Mange mener barnevernet der fagorganiserte skaper mer jobb for hverandre er organisert kriminalitet og kan oppfattes som at man bor en bananrepublikk og er part i en “kangaroo court”, altså en liksomrettssak eller “show trial” der utfallet er gitt. Og korrupsjonen går tydeligvis helt til topps i Norge.
Å fjerne barn ved tvang, altså mot sin egen vilje fra foreldrene, er i de fleste tilfeller brudd på Barnekonvensjonen (FN) og det er her lovbruddet defineres som et juridisk faktum. De mest åpenbare indikatorene er at barn protesterer, gråter eller sier man savner mor og far, at man vil hjem, men i barnevernet er dette vanlig.
Å fjerne et barn mot sin vilje fra foreldrene er selve definisjonen på kidnapping, men i Norge fjernes de fleste barn mot sin vilje på bakgrunn av en “bekymring”. Krenkelser av menneskerettighetene satt i system har blitt en milliardindustri med flere millionærer og tusenvis av ansatte i Norge. Bufdirs barnevernindustri trenger selvsagt råvarer, og det er barna dine.
Barnevernets og domstolenes saksbehandling skaper NAVere, kriminelle, psykisk syke og fysisk sykere barn. Dette medfører til at over 100 barn i barnevernet tar selvmord hvert eneste år, det er flere enn som ble drept av terroristen Breivik på Utøya – hver eneste år.
